Har hatt utrolige tøffe dager,så tøff at jeg faktisk har ringt til legen og bestilt meg en time. Har grått en hel bøtte full i fortvilelse over at det er sånn.
Har brukt de siste dagene på å bli opplagt til en ny arbeidsdag..
Tøff som jeg tror jeg er (men vet jeg ikke er når det kommer til meg selv) troppet jeg opp på legekontoret,hadde kverna på alt jeg skulle si,men i det jeg tok han i hånda og så hei,forsvant alt.
Jeg er så ufattelig pinglete når det kommer til og snakke om min hverdag.
Vet hva som er fornuftig,og vet hva jeg burde si,men kommer til kort...
Gikk ut med en kort sykemelding og hodepine,mens tårene låg i øyekroken og magen vrengte seg....
6år med ett mildt sagt helvete tar på en stakkar,og med min magefølelse så gir det seg ikke rundt neste hjørne.
Legen så på meg og sa: "jeg mister aldri troen på at du skal bli bedre"
Joda,men for meg som står oppi det,er håpet laaaangt unna.
Legen : du har så mye positivt i livet ditt,flotte gutter som vokser opp,og det går bra med de..
Joda,selvfølgelig,men når det røyner på som værst,hjelper det å tenke på de,selv om det er ufattelig tungt.
Ingenting bør være uprøvd,når man kommer i en sånn situasjon..
Overhode INGENTING...
Og jeg føler jeg nettopp har startet min ferd
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar