Når man alltid ligger og dypper i vannoverflata,og aldri klarer helt og holde hodet over vannet,føles det som jeg snart drukner.,over tid,sliter dette meg ut...
Hva er alternativet?? Selge huset som vi er så glad i og finne oss ei lita leilighet i byen??? For det er alternativet,om jeg ikke klarer og jobbe mere...,men når tanken er tenkt,er ikke det ett alternativ det heller. Nekter og gjøre det før jeg virkelig må, vi elsker og bo her,og planen min har alltid vært og flytte til byen når minstemann er ferdig på ungdomsskolen,så det blir noen år til enda.....
Jeg må jobbe,for full AAP kan ikke jeg og barna leve på,da blir det sosialen neste,noe som også bør være unødvendig....
Så da ligger jeg her da,utmattet og dødsliten,fordi jeg har ryddet litt hus...,våknet med en kropp som virket som 400 kilo,og følelsen av at ett vogntog hadde kjørt over meg.
Jaggu ble livet noe helt annet enn det som jeg engang hadde drømmer og planer om.
Jeg prøver og ta meg godt sammen,men når vennene mine ser at jeg detter ut av samtaler,ikke er helt "med" og ser rett og slett for "jævlig" ut,ja da klarer jeg ikke og skjule skuffelsen over hvor dårlig skuespiller jeg er....
Unner ikke engang min verste fiende og ha det slik,glemme navn,ikke klare og henge med i livet,er grusomt...., men å syte,prøver jeg ikke og gjøre for mye,men av og til bare går jeg inn i meg selv....,
Angsten for og ikke være bra nok,ikke klare og gjøre jobben min er stadig der,men henger med enda...
Uansett hvor mye jeg tenker,hva,om,visst.......,så blir ikke livet bedre.
Jeg har det shit,og i dag ville jeg syte om det...
Men det er visst en del av livet......
