Som de fleste vet,har jeg en sønn med ADHD...
Han nærmer seg nå 13 år.
Oppgjennom årene har det til tider vært tøffe tak,veldig tøffe tak,men vi ser nå fruktene av mange års hardt arbeid,selv om jeg vet at jobben ikke er ferdig på mange år enda..
Av å til gjør jeg meg tanker om hva andre syns om foreldre til bokstavbarn og barna selv,å innimellom blir jeg sjokkert over hvor lite empati og forståelse det faktisk finnes av noen.
"Det er jo bare å ta seg sammen"
Mye skjer i disse kroppene,og mye skjer i hodene deres også,og det gjelder å finne en god måte å hjelpe de på,for de kjemper mot indre demoner hele tiden...
Det å jobbe med bokstavbarn er heller ikke like lett,men de som velger å jobbe med det,har valgt det selv og dermed må de gå inn med ett åpent sinn...
Gjør alle det????
Svaret er NEI...
Det fins godhet i alle barn,alltid noe positivt å finne,og det er en god veiledning å ta med seg..
Som mamma,har jeg ofte grått,vært lei meg og fortvilet,og ønsket meg en "normal" onge..,men hva er normalt da???
Jeg er grusomt glad i min sønn,og det positive han gir meg hver dag,så glad at jeg aldri gav opp håpet,selv om det til tider så veldig svart og dystert ut..
Han er på vei til å bli en flott ungdom,som alltid er blid og alltid har tid til å gi mamman sin en god klem.
Selvfølgelig klarer man ikke slikt arbeid alene,mange offentlige innstanser har vært med å dratt lasset,og hjulpet oss til der vi er i dag.
Derfor vil jeg prøve å hjelpe de jeg kan i jobben min,vise forståelse,ha empati og fortelle at : de betyr noe,de er noe og kan bli noe STORT :):)
"Ingen har sagt at livet skulle være enkelt,men de sa det skulle være verd det "
